Lørdagskveld, Mara og brannkopper

Det er lørdagskveld, og det er frihelg. En vidunderlig kombinasjon, men nødvendigvis ikke fast vane. Pappaen er i dobbelt 40-årsdag og er ikke ventet hjem på mange timer ennå. Barna er i seng og sover fredelig. En letter kvelds er akkurat inntatt. Skal-vi-danse durer i bakgrunnen og jeg har plukket frem Maraen min. Skal jeg våge å åpne en flaske rødvin også?

Mara som er sjalet jeg startet på for en stund siden har gått så glatt å strikke til nå. Jeg har prøvd å få til et fornuftig bilde, men den gang ei. Masse masker samlet på en pinne som strengt tatt kunne vært litt lenger, gav ikke noen brukbar forhåndskikk. Det er bare siste kanten igjen, men det begynte det jaggu å gå trått, gitt. 464 masker med 2 rette, 2 vrang er ikke bare gjort i en fei! Jeg fordrar ikke vrangstrikk, og både nakke og fingerledd jamrer når jeg må. Og nå må jeg, for det sjalet er bare nydelig. Så det gjelder å bite tennene sammen og statse på at TV-programmet holder seg resten av kvelden, så skal vel kantingen på Mara også bli ferdig.



Det ser forresten ut til at det blir mer strikketid i dagene fremover enn forventet, for Frøken våknet på morgenen i dag med brannkopper, så barnehage er utelukket i neste uke. I stedet vasker vi sårene med klorhexidin, smører med bacimycin og håper det hele forsvinner like fort som det dukket opp. Helst uten at Storebror også får noen sår på sin sprukne, atopiske hud. Vel, vel. Hun virker heldigvis ikke syk på annen måte enn at sårene sprekker og væsker. Hun er fortsatt seg selv, og har sine små føtter godt plantet på bakken. Beviset på dét er at hun ble så sint da legen på legevakta ville undersøke munnen hennes for blemmer, at en av blemmene i panna sprakk med et “plopp”. Antakelig på grunn av skyhøyt blodtrykk, for hun hisset seg opp det hun var god for. Med et skrik spente hun fra det hun maktet, mens hun fortvilet prøvde å skrike “Nei, nei, nei, nei”. Det er dette hun bruker for å vise at hun overhodet ikke er enig med oss. Vips så aket hun seg ut av armene mine og ned på gulvet. Hun gikk med bestemte skritt mot døra, mens hun kikket på legen med dødsforakt og freste mer av “nei, nei, nei”. Her var nok intet blivende sted etter hennes mening.