Tyvstart på juleforberedelsene

I år er vi virkelig tidlig ute med juleforberedelsene. Litt av årsaken er at far har vært bortreist i helga og mor har sluppet opp for ideer som holder to småtroll i aktivitet. Dermed ble den ferdigkjøpte pepperkakedeigen tatt frem i går. Samtidig fikk jeg prøvd pepperkakehusverktøyet (puh.. langt ord) som ble kjøpt etter jul i fjor. Så langt ser det ut til at det fungerte utmerket, men det får vi ikke ordentlig svar på før vi går i gang med å sette sammen. Det får komme i en senere post.

Om å ha det bra

Hverdagen er travel. Jobben krever sin tid, men jeg elsker arbeidsplassen og kollegaene mine. Jeg rekker ikke over alt som planlegges - ikke en brøkdel av det. Jeg er ikke i nærheten så huslig som jeg kanskje bør være, men barna har alltid rene, pene klær på når de går i barnehagen og vi har som mål at vi alltid skal samles rundt middagsbordet hver dag. Hva som er til middag kan variere fra brødskiver til retter som er hjemmelagede fra bunnen av. Som oftest er det den tilgjengelige tiden som avgjør. Og selv om jeg ikke har all verdens tid til å være så flink husmor som så mange andre jeg vet om, så står vi ikke i fare for å få huset stengt av verken mattilsyn eller kommunehelsetjenesten. Men, det viktigste av alt... Jeg har det bra! Og jeg har tid som jeg kan gi både barna og kjæresten, og tid for å sørge for at de også skal ha det bra. Jeg er lykkelig, og da kan egentlig den hybelkaninen i hjørnet der borte være en stund til.

Jeg har lånt denne videoen fra bloggen Strikkepinner og andre pinner og i all sin enkelhet både inspirerer til min hverdagslykke og gir meg klump i halsen. Håper du finner den like fantastisk!

Lørdagskveld, Mara og brannkopper

Det er lørdagskveld, og det er frihelg. En vidunderlig kombinasjon, men nødvendigvis ikke fast vane. Pappaen er i dobbelt 40-årsdag og er ikke ventet hjem på mange timer ennå. Barna er i seng og sover fredelig. En letter kvelds er akkurat inntatt. Skal-vi-danse durer i bakgrunnen og jeg har plukket frem Maraen min. Skal jeg våge å åpne en flaske rødvin også?

Mara som er sjalet jeg startet på for en stund siden har gått så glatt å strikke til nå. Jeg har prøvd å få til et fornuftig bilde, men den gang ei. Masse masker samlet på en pinne som strengt tatt kunne vært litt lenger, gav ikke noen brukbar forhåndskikk. Det er bare siste kanten igjen, men det begynte det jaggu å gå trått, gitt. 464 masker med 2 rette, 2 vrang er ikke bare gjort i en fei! Jeg fordrar ikke vrangstrikk, og både nakke og fingerledd jamrer når jeg må. Og nå må jeg, for det sjalet er bare nydelig. Så det gjelder å bite tennene sammen og statse på at TV-programmet holder seg resten av kvelden, så skal vel kantingen på Mara også bli ferdig.



Det ser forresten ut til at det blir mer strikketid i dagene fremover enn forventet, for Frøken våknet på morgenen i dag med brannkopper, så barnehage er utelukket i neste uke. I stedet vasker vi sårene med klorhexidin, smører med bacimycin og håper det hele forsvinner like fort som det dukket opp. Helst uten at Storebror også får noen sår på sin sprukne, atopiske hud. Vel, vel. Hun virker heldigvis ikke syk på annen måte enn at sårene sprekker og væsker. Hun er fortsatt seg selv, og har sine små føtter godt plantet på bakken. Beviset på dét er at hun ble så sint da legen på legevakta ville undersøke munnen hennes for blemmer, at en av blemmene i panna sprakk med et “plopp”. Antakelig på grunn av skyhøyt blodtrykk, for hun hisset seg opp det hun var god for. Med et skrik spente hun fra det hun maktet, mens hun fortvilet prøvde å skrike “Nei, nei, nei, nei”. Det er dette hun bruker for å vise at hun overhodet ikke er enig med oss. Vips så aket hun seg ut av armene mine og ned på gulvet. Hun gikk med bestemte skritt mot døra, mens hun kikket på legen med dødsforakt og freste mer av “nei, nei, nei”. Her var nok intet blivende sted etter hennes mening.

Topptur

Forleden dag brukte vi den fine ettermiddagen til å ta en tur med fjellheisen. 

Etter jobb smurte vi matpakke og stablet unger og utstyr inn i bilen.

Mamma hadde selvfølgelig med fotoutstyr og fikk testet det litt samtidig som vi

gikk en liten tur i Fagernesfjellet. Det ble ikke målet denne gang,

men neste gang skal vi helt til toppen av Linken!

Det aller første paret med sko

Hennes aller første par sko, bare er tiltenkt henne. 

Ikke arvet, ikke brukt og med en farge som er rosaprinsessen verdig. 

Knall rosa støvler står klare til barnehagestarten i august.

Med det sommerværet naturen har å by på i Nord-Norge, kunne ikke Frøkens første par sko bli noe annet enn gummistøvler. Trøstesløst for mange, men for ungene i Nummer 3 så er regn ingen hindring for utelek og morro. Ha en fortsatt god sommer, der du måtte være!!

 

Bare noen etterord. 

Hun ble ikke den første til å prøve sine egne støvler, da Storebror ble observert ute i sandkassen med nettopp Frøkens rosa prinsessestøvler. Inspirert av det plutselige solskinnet sprang han ut for å leke. Søsterens støvler i størrelse 20 sto lettest tilgjengelig, og resten sier seg egentlig selv...

Blomsterlykke

Ingenting varmer et mammahjerte mer enn når Storebror kommer inn med en håndfull løvetann i handa. "Mamma, de her e til dæ!". 

Akkurat så skjødesløst plukket som de skal være når en 3-åring har plukket dem. Noen med en stilk på 30 cm, mens andre ikke hadde rukket å holde på stilken da de ble forløst fra bakken. I tillegg hadde noen av dem gjennomgått omfattende stilkbrudd, men hvem bryr seg? Jeg har fått dem av den deilige gutten min!

Det er fantastisk å være menneske!

Første dag av sommerferien.

Sol og blå himmel.

Deilig ettermiddagstur i fjæra.

Ivrige og glade barn. Det er deilig å være mamma og pappa.

Litt sjokolade i skåla.

Beina på bordet.

Noe mer fremgang på sommerteppet til stua.

Nå er ferien her. Velkommen skal den være!

Steinlykke

Den siste av de ekstra fridagene i denne omgangen har vi tilbragt i fjæra til tross for gråvær og regn. Det var faktisk en veldig flott tur. Skulle ønske jeg også kunne finne en slik hverdagsglede i småstein som treffer vannet.

Tidlig sommer - på godt og vondt

Jeg sitter her med en god kopp te og tente stearinlys og fordøyer inntrykkene av årets første sommerdag. Mannen er ventet hjem snart, men det er jo ikke noe oppsiktsvekkende. Det som er litt uvanlig er at han kommer via båt. Og nei, det går normalt ikke båt hit. Men sommervarmen har hatt effekt på mer enn bare humøret her i bygda.

Etter den kaldeste, hardeste vinter jeg kan huske på mange, mange år så dukket endelig varmen opp i dag. Det er deilig å stå opp til strålende sol og en gradestokk som viser 15 grader før klokken halv ni om morgenen.

På trappa hilste stemorsblomstene mine på oss med sine fantastisk deilige farger. De er forresten innkjøpt for flere dager siden, men de er av den nordnorske typen og skal tåle litt lavere temperaturer. Jordbærplantene mine likeså. De bor i en jordbærkrukke og er av typen Zephyr. Disse skal være tilpasset våre nordlige værforhold.

Den deilige varmen inspirerte oss til å hente frem grillen fra hageskuret, sånn at lørdagsmiddagen kunne tilberedes og inntas ute.  Litt for noen og enhver. Pølser, spear ribs og et glass fra Nestlé.

Ikke minst koste denne lille Frøkna seg når hun kunne ha bare legger under kjolen. Det er ikke hver dag det er muligheter for små tær i fri utfoldelse.


Så vare det denne båten, ja. Joda. Sommervarmen førte også til et kjemperas som har blokkert riksveien inn til fjorden vår. Og i god Murphy's ånd så var jo selvfølgelig pappaen til disse søte små på den siden av raset som ikke var spesielt gunstig med tanke på å komme seg hjem. Nå kommer imidlertid pappaen seg hjem med båt, men bilen vår er igjen på den mindre gunstige siden. Jaja, dette er ikke noen ny situasjon, dette har vi taklet før.

Vårmodus

Jeg er i vårmodus og det er deilig å kjenne at vinteren endelig slipper taket. Sola skinner fra en nydelig iskald himmel, ungene elsker å være ute.

I håndarbeidskurven har jeg et teppe underveis til Storebror. Det hekles i ruter inspirert av Babette-teppet. og fargene er nydelige, vårlige blå og grønne toner.

I går formiddag var vi på Abisko, Sverige, og handlet, og jeg er takknemlig for at vi ikke har like mye snø i lavlandet som det var på fjellet. Her vil det nok være skiføre i mange uker enda.

Å nå sine mål

For å nå sine mål må man være selvbevisst, målorientert og ikke minst hundre prosent dedikert. Alle disse egenskapene har denne lille Frøkna, og målet denne gangen var å nå litt lengre inn på stuebordet. Akkurat så lang at fatet med stearinlyset kom innefor rekkevidde.

Foreldrerollen på anbud

Hvorfor kan ikke bare foreldrerollen være søt og rosa, og ikke minst enkel?

Føler meg litt mislykket som foreldre for tiden. Vi er inne i en periode hvor den eneste som betyr noe i verden for Storebror, er kaptein Sabeltann! The one and only. Rollen som kapteinen har jo selvfølgelig Storebror tatt selv. Pappa har fått rollen som kapteinens undersått, Langemann. Frøken er jo den selvskrevne Sunniva, bare søt og snill i kapteinens øyne. Ganske stereotypisk og likt livet i Kjuttavika. Og hvilken rolle er tiltenkt meg? Overhodet ingen! Jeg er ikke med i det hele tatt.

Her i huset er foreldrerollen satt på anbud og de fordømtes kaptein, eller Kabelsatan etter min mening, har vunnet anbudskonkurransen. Her i “Tjukkavika” er det lovløse tilstander nå om dagen, og kapteinens ord skal visstnok være lov.