One hit wonder

Ja, jeg snakker om sokker. Det plagget som hos meg har en tendens til å bære "de enslige sokkers syndrom". Det skulle vært to av dem, men det er ikke alltid det ender slik. Det krever i hvertfall veldig mye slit hvis nr 2 ser dagens lys. Så ble det også med denne stakkaren.

Mønsteret er Bittas vakre For my children. Et mønster som jeg syns var kjempeflott. Det syns jeg fortsatt. Men, når jeg startet strikkingen så dukket det opp en sånn liten murring i bakhodet et sted - dette mønsteret er ikke meg! Når den følelsen dukker opp, så kjenner jeg meg selv så godt at jeg kan rekke opp den lille centimeteren jeg har strikket av vrangborden på sokk nr 2. Den kommer aldri til å bli ferdig. Joda, jeg kunne selvfølgelig ha strikket nummer to for å gi dem bort, men også det faktum at jeg valgte å lage ankelsokker bidrar til misnøyen. De glir veldig lett ned, og dermed vil de sikkert gjøre det hos en annen mottaker også. Kall meg gjerne sær, men den innvendige følelsen må stemme når jeg strikker. Ellers er ikke strikking kos.

Prøvelapp i stor størrelse

Mor prøver seg på ting hun ikke mestrer! I et vilt øyeblikks galskap fant jeg ut at jeg skulle prøve å bruke opp litt restegarn fra garnlageret. Tanken var å få til en jakke til Storebror. Inspirasjon ble funnet via Ravelry, garnet ble funnet fram fra kassene. Pågangsmot i bøtter og spann med andre ord. Så satte jeg igang.

Magefølelsen sa vel i fra fra starten av at dette kanskje ikke ble det mest vellykkede prosjektet jeg har startet på, men det var ikke før jeg prøvde den nesten ferdig jakka på Storebror at jeg fant ut hvor langt på bærtur jeg egentlig er, og at det faktisk er oppgitt strikkefasthet i mønstrene av en grunn. Jakka er nå lagt på vent, og jeg må fundere litt på hva dens videre skjebne blir. Kanskje kan den strekkes og formes etter å ha fått seg en omgang i vaskemaskinen?

Og heretter skal jeg følge mønstrenes anvisning både når det gjelder garntykkelse og strikkefasthet. Veien blir ikke alltid til mens man går. Av og til havner man helt på vidvanke. Kanskje skal jeg til og med prøve meg på en prøvelapp i normal størrelse først...

Knekkebrød i bibelsk format

Ja, da har jeg funnet opp kruttet. Eller kanskje ikke krutt, men noe nært beslektet. Muligens til bruk innenfor bygg og konstruksjon. For i god husmorånd, eller muligens bare resignasjon over det faktum at vi aldri klarer å kjøpe ferskt brød, så tenkte jeg å hoppe på trenden om hjemmelagde knekkebrød. Som sagt så gjort. Mamma hadde prøvd ut en oppskrift som hun syntes var god og denne skulle jeg adoptere. Men så er det jo av og til slik at man ikke alltid har det som står i oppskrifta når man gjør noe etter innfallsmetoden. Men man tager hva man haver tenkte jeg. Vel, dette førte til flere oppdagelser. Nummer en var at det faktisk KAN bli for mye fiber i et bakverk. Nummer to var at enkelte oppskrifter bør følges hvis resultatet skal bli sån noen lunde. Nummer tre var at hvetekim og havrekli kan ikke erstatte hverandre.
Jeg blandet det tørre, helte over vann og lot det hele svelle. Og som det svalt! Jeg burde vel kanskje skjønt tegninga da det nesten ikke var mulig å få skjeen jeg hadde brukt til å røre rundt ut av bollen. Men så har jeg jo aldri bakt knekkebrød før, heller. Jeg sloss blandingen utover to stekebrett og satte dem i komfyren. En time og ti muntter senere ble resultatet forventningsfullt tatt ut… Tja, sprøtt? Nei! Godt? Nei! Ikke engang etter å ha tørket hele natten ble makkverket sprøtt. De var faktisk så seige at jeg slet med å rive rutene fra hverande for å få dem i søpla, men jeg vil tro at jeg har vært et langt skritt nærmere i å finne ut av hvordan Jesus kunne mette haugevis av mennesker  med noen usle fisk og litt brød. Han må nok også ha bakt etter innfallsmetoden!
I dag står det nye brett i ovnen, men denne gang bakt etter oppskriften. Fortsettelse følger…

Nei, nei, nei…

Jeg ønsket meg en lue. Det skulle ikke være hvilken som helst lue, men etter mye leting fant jeg endelig en som muligens kunne være en god kandidat for mitt hodet. Intuitive- het lua, og er designet av an dansk dame. Litt sånn baggy utførelse, og med et flott og enkelt lace-mønster. Med friskt mot satte jeg igang. Bestemte meg for å strikke den på pinne 4 mm sånn at lua skulle få det riktige utseendet. Siden jeg ikke hadde rundpinne med riktig lengde så strikket jeg på to rundpinner i stedet.

Men, underveis følte jeg et det var noe som ikke stemte. Det ble liksom ikke fint…

Strikket likevel videre med friskt mot. Følelsen er der stadig, men blir mer tydelig ettersom lua blir lengre. Vel, vel. Jeg strikker enda. Plutselig slår det meg at 4 mm jaggu er ganske forskjellig fra pinnemerke til pinnemerke. Rundpinnene kom fra to forskjellige fabrikanter. Jeg legger de to pinnene sammen og retter spissene mot meg. Hmm, det ER faktisk forskjell på 4mm og 4mm. 4 mm er mye tynnere enn 4mm… Kanskje 4 mm ikke er 4mm, men kanskje 3,5 mm…

Pinnemålet bekrefter jo det jeg egentllig har sett hele veien. 4 mm var faktisk bare 3,5 mm på den ene rundpinnen. Og nå skjønner jeg jo at lua virker noe skjev. Den ene siden er jo mye lengre enn den andre!

Akkurat nå er jeg så irritert på meg selv at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre. Egentlig burde jeg rekke opp og starte på nytt med en gang, for ellers er det vel lite sannsynlig at denne lua noen gang blir strikket. Jeg skal tygge litt på det. Du får ha ei god helg imens!!

Jaja, sånn kan det gå

Jeg har vasket ullklær. Blant annet cowl’en fra forrige innlegg sammen med noen av Frøkens ullbodyer og ullsokker. Gikk fint som snus, det. Eneste problemet var at en av ullsokkene hennes tydeligvis ble liggende igjen i vaskemaskinen etter vask. Jeg trodde jeg hadde mistet den på veien fra vaskerommet, og skulle plukke den opp neste gang jeg gikk ned i kjelleren. Den har derfor hatt en runde på 60 grader sammen med brorens sengtøy. Resultatet ble følgende

Mulig det er litt vanskelig å se, men resultatet ble en steinhard liten sokk. Den har faktisk ikke krympet så mye i størrelsen, men du, så kompakt den er blitt.

Jaja, da må neste prosjekt bli nye sokker til Frøkna. Har funnet frem oppskriften på No purl monkey – micro og et nøste fint sokkegarn i 100 % merinoull.