Bestemorhelen

Svigerbestemoren min er et strikkefantom. Hun strikker hjemmelagede julegaver til hele familien. Det er sånt man sette utrolig stor pris på.

Sist jul hadde hun strikket et par tykke sokker til meg som kunne minne litt om russesokker, men med åttebladsrosen som hovedmønster. I tillegg var helen veldig spesielt strikket og fantastisk flott formet. Nesten som om den var masket sammen under foten. Derfor tok jeg med et par påbegynt sokker og bad om en forklaring på denne helen. Og det fikk jeg. Både en og to ganger, men når jeg kom hjem så ble ikke den andre helen lik den første. Prosjektet bla lagt bort i håp om bedre tid og mer mottakelig hjerne ved en annen anledning.

Men så kom jeg over et innlegg på uformelt.net hvor Dumma (Ja, hun kaller seg det. Det er ikke jeg som er uhøflig :) ) med bloggen Badstuhåjen hadde laget en post om hvordan en bestemorhel skulle strikkes. Akkurat denne helen som jeg har plagdes så med, med forklaring og bilder så det holder. Så her henviser jeg videre, for denne helen blir bare så utrolig flott.

One hit wonder

Ja, jeg snakker om sokker. Det plagget som hos meg har en tendens til å bære "de enslige sokkers syndrom". Det skulle vært to av dem, men det er ikke alltid det ender slik. Det krever i hvertfall veldig mye slit hvis nr 2 ser dagens lys. Så ble det også med denne stakkaren.

Mønsteret er Bittas vakre For my children. Et mønster som jeg syns var kjempeflott. Det syns jeg fortsatt. Men, når jeg startet strikkingen så dukket det opp en sånn liten murring i bakhodet et sted - dette mønsteret er ikke meg! Når den følelsen dukker opp, så kjenner jeg meg selv så godt at jeg kan rekke opp den lille centimeteren jeg har strikket av vrangborden på sokk nr 2. Den kommer aldri til å bli ferdig. Joda, jeg kunne selvfølgelig ha strikket nummer to for å gi dem bort, men også det faktum at jeg valgte å lage ankelsokker bidrar til misnøyen. De glir veldig lett ned, og dermed vil de sikkert gjøre det hos en annen mottaker også. Kall meg gjerne sær, men den innvendige følelsen må stemme når jeg strikker. Ellers er ikke strikking kos.

Endelig heldress

Endelig! Endelig har jeg noe å vise frem igjen. Du får til og med både stikkontakter og lysbrytere med på kjøpet.

Denne ble plukket frem igjen. Den lå som en litt sånn vond påminnelse litt for langt frem i hjernebarken til at det lot seg gjøre å overse den dårlige samvittigheten. Den ble påbegynt da Frøken var liten baby. Strikket i størrelse 2 år sånn at den skulle vare lenge. Og derfor, sammen med det faktum at Frøken slett ikke er stor i størrelse, så kunne den tas frem igjen og gjøres ferdig - og den er fortsatt for stor. Ren, skjær flaks!


Dette er selvfølgelig nøstebarndressen. Stort sett strikket etter boka, men jeg har gjort litt modifikasjoner her og der. Både fordi jeg syns det ble penere slik, men også fordi det bare må bli slik når man tar frem et strikketøy etter to års dvale. Når man for eksempel ikke er riktig sikker på hvilket maskeantall man startet med. Var det 2 eller 3 år? Eller var det noe midt i mellom for at det skulle passe bedre?
I tillegg har jeg valgt å bruke rillestrikkede knappestolper, samt rillestrikket halskant. Av den enkle grunn at jeg ikke syns jeg får til pene knappestolper i vrangbordstrikk. De drar seg alltid så veldig sammen, men rillestrikk gjorde hele dressen, syns nå jeg :)

DETALJER:
Mønster: Nøstebarndress
Størrelse: 3 år
Garn: 1 tråd Dale Babyull og 1 tråd Mor Aase Babyull
Pinnenr: 4,5 mm
Garnmengde: 410 gram

Igjen gjør jeg med den refleksjonen om at jeg aldri skal strikke plagg med raglanfellinger fra bunn og opp flere ganger, når det er så mye enklere å starte på toppen. Ikke er det vanskelig å snu hele prosessen heller, for man har som regel maskeantallet oppgitt ved de forskjellige stadier underveis i mønsteret. Grunnen er at jeg plages så vannvittig med å få overgangene fine der som armene skal strikkes sammen med plagget. Dette vises spesielt på den ene skulderen hvis du kikker nærmere etter. Det blir både ujvent og løsere masker helt i starten av sammenstrikingen der hvor man her flest masker og minst rom å jobbe på. Men, mottakeren så ikke ut il å legge merke til skjønnhetsfeil. Hun så bare den rosa fargen, og dermed var hun fornøyd.

Ha en fin dag videre, og takk for at du kikket innom!

A little ruffle

Med hardt sammenbitte tenner og full fres på pinnene så ble i hvertfall ett av tålmodighetsprosjektene i forrige post ferdig iløpet av bare noen dager. At jeg ikke har fått blogget det tidligere har helt andre grunner. Her er det altså - A little ruffle.

Før skjerfet havnet i vaskemaskinen var jeg veldig lite fornøyd med egne strikkeprestasjoner for det viste veldig godt at det var strikket frem og tilbake. Det var ujevnt og bulkete, men bare et lite ullprogram senere så ble resultatet veldig bra.

For ikke å snakke om størrelsen. Ferdig blokket måler det ca 160 cm fra ene enden til det andre, men strikket i tynt garn på tykke pinner er det samtidig florlett å ha rundt halsen.

Detaljer:
Mønster : A little ruffle
Garn: Tynn alpakka fra DSA
Garnmengde: 96 gram
Pinnenr: 4,5 mm

Nå gjenstår det bare ullbuksa til kjæresten og en UFO som har gnaget meg lenge, men som nå er tatt frem igjen i håp om at jeg blir ferdig før mottaker vokser ut av plagget. Dette er en nøstebarndress påbegynt for ca ett og et halvt år siden, men det ble strikket i stor størrelse så det ser ut til at den holder godt til Frøken likevel. Det er så mye jeg har lyst til å lage, nå gjelder det bare å begrense seg slik at det man starter på blir ferdig!

Tålmodighetsstrikk

Det nye året ble startet med gode intensjoner, og muligens litt lite selvinnsikt. Det hele startet i hvertfall med at kjæresten ønsket seg ullbukse. Nå hadde han jo ullundertøy allerede, men på de kaldeste dagene var ikke dette nok til å holde varmen når han måtte jobbe ute. Litt langt bortefra hørte jeg plutselig en stemme si: " Skal jeg strikke en til deg da?" Hvor kom den stemmen fra, mon tro?

Sagt var sagt, og nå var det bare å skride til verket. Jeg så plutselig for meg at nå skulle restegarnlageret minskes, da kjæresten lurte på hvilke farger jeg kom til å strikke den i. Ikke noe altfor skrullete, vel? Vips, så var de planene lagt bort. I desperasjon henvendte jeg meg til mamma, som i løpet av bare en telefonsamtale hadde hostet opp nok Dale Falk til at buksa kunne påbegynnes. 

Vel, en ting kan jeg si. Det tar tid å strikke ullbukse til voksne menn. Men, jeg strikker tålmodig og oppdager jo at det faktisk ikke er så verst når man kan sige ned i sofaen, med et godt TV-program. Da går strikkingen ganske greit unna. Til tross for at jeg aldri har hatt pågangsmotet til å begynne med så stort plagg. 

Buksa er strikket etter er mønster på en tights fra Drops, og improvisert litt underveis slik at den skal få passform som stemmer overens med mannen.

Og når man først er i det hjørnet at man vil teste seg selv så starter man like gjerne på et skjerf. A little ruffle heter det, og kan finnes gratis på Ravelry. Den ene av de to lokale garnbutikkene skulle legge ned, og siste salgsdag var jeg innom og fant tynn alpakka i den mest utrolige, fantastiske oransjefarge. Helt meg, men ennå skarpere enn gjengitt på bildet!

Skjerfet strikkes frem og tilbake i rettstrikk (her kommer den virkelige selvtesten inn), men når man er ferdigstrikket i lengden så tas det opp masker langs den ene sidenkanten for å lage bølgekant i rillestrikk. Kommer tilbake med flere detaljer når prosjektet er ferdig.