Knekkebrød i bibelsk format

Ja, da har jeg funnet opp kruttet. Eller kanskje ikke krutt, men noe nært beslektet. Muligens til bruk innenfor bygg og konstruksjon. For i god husmorånd, eller muligens bare resignasjon over det faktum at vi aldri klarer å kjøpe ferskt brød, så tenkte jeg å hoppe på trenden om hjemmelagde knekkebrød. Som sagt så gjort. Mamma hadde prøvd ut en oppskrift som hun syntes var god og denne skulle jeg adoptere. Men så er det jo av og til slik at man ikke alltid har det som står i oppskrifta når man gjør noe etter innfallsmetoden. Men man tager hva man haver tenkte jeg. Vel, dette førte til flere oppdagelser. Nummer en var at det faktisk KAN bli for mye fiber i et bakverk. Nummer to var at enkelte oppskrifter bør følges hvis resultatet skal bli sån noen lunde. Nummer tre var at hvetekim og havrekli kan ikke erstatte hverandre.
Jeg blandet det tørre, helte over vann og lot det hele svelle. Og som det svalt! Jeg burde vel kanskje skjønt tegninga da det nesten ikke var mulig å få skjeen jeg hadde brukt til å røre rundt ut av bollen. Men så har jeg jo aldri bakt knekkebrød før, heller. Jeg sloss blandingen utover to stekebrett og satte dem i komfyren. En time og ti muntter senere ble resultatet forventningsfullt tatt ut… Tja, sprøtt? Nei! Godt? Nei! Ikke engang etter å ha tørket hele natten ble makkverket sprøtt. De var faktisk så seige at jeg slet med å rive rutene fra hverande for å få dem i søpla, men jeg vil tro at jeg har vært et langt skritt nærmere i å finne ut av hvordan Jesus kunne mette haugevis av mennesker  med noen usle fisk og litt brød. Han må nok også ha bakt etter innfallsmetoden!
I dag står det nye brett i ovnen, men denne gang bakt etter oppskriften. Fortsettelse følger…

Lørdagskveld, Mara og brannkopper

Det er lørdagskveld, og det er frihelg. En vidunderlig kombinasjon, men nødvendigvis ikke fast vane. Pappaen er i dobbelt 40-årsdag og er ikke ventet hjem på mange timer ennå. Barna er i seng og sover fredelig. En letter kvelds er akkurat inntatt. Skal-vi-danse durer i bakgrunnen og jeg har plukket frem Maraen min. Skal jeg våge å åpne en flaske rødvin også?

Mara som er sjalet jeg startet på for en stund siden har gått så glatt å strikke til nå. Jeg har prøvd å få til et fornuftig bilde, men den gang ei. Masse masker samlet på en pinne som strengt tatt kunne vært litt lenger, gav ikke noen brukbar forhåndskikk. Det er bare siste kanten igjen, men det begynte det jaggu å gå trått, gitt. 464 masker med 2 rette, 2 vrang er ikke bare gjort i en fei! Jeg fordrar ikke vrangstrikk, og både nakke og fingerledd jamrer når jeg må. Og nå må jeg, for det sjalet er bare nydelig. Så det gjelder å bite tennene sammen og statse på at TV-programmet holder seg resten av kvelden, så skal vel kantingen på Mara også bli ferdig.



Det ser forresten ut til at det blir mer strikketid i dagene fremover enn forventet, for Frøken våknet på morgenen i dag med brannkopper, så barnehage er utelukket i neste uke. I stedet vasker vi sårene med klorhexidin, smører med bacimycin og håper det hele forsvinner like fort som det dukket opp. Helst uten at Storebror også får noen sår på sin sprukne, atopiske hud. Vel, vel. Hun virker heldigvis ikke syk på annen måte enn at sårene sprekker og væsker. Hun er fortsatt seg selv, og har sine små føtter godt plantet på bakken. Beviset på dét er at hun ble så sint da legen på legevakta ville undersøke munnen hennes for blemmer, at en av blemmene i panna sprakk med et “plopp”. Antakelig på grunn av skyhøyt blodtrykk, for hun hisset seg opp det hun var god for. Med et skrik spente hun fra det hun maktet, mens hun fortvilet prøvde å skrike “Nei, nei, nei, nei”. Det er dette hun bruker for å vise at hun overhodet ikke er enig med oss. Vips så aket hun seg ut av armene mine og ned på gulvet. Hun gikk med bestemte skritt mot døra, mens hun kikket på legen med dødsforakt og freste mer av “nei, nei, nei”. Her var nok intet blivende sted etter hennes mening.

Vemodig å ha fri

I dag skulle jeg egentlig bare bruke formiddagen til å kose meg helt for meg selv. 

Første dag hvor begge barna er i barnehagen alene, og jeg har litt formiddagsfri før jeg skal på helgejobb. Likevel blir jeg sittende her litt vemodig over at mine to små er blitt så store at de klarer seg en hel dag uten meg tilstede, og at når jeg kommer hjem så er de sovnet. 

  

Hvor har tida blitt av?

Alt er i endring

Nytt barnehageår for både Storebror og Frøken. 

Nye klær tilpasset en annen årstid, og like mye overraskelse når man må skrape is av bilruta første gang.

Nye farger på naturen...

 ... og nye stiklinger på jordbærplantene.

Tusen takk til de snille naboene våre som har ofret stiklingene sine til oss

sånn at vi kan opparbeide jordbærhage neste år. 

Jordbærne deres som har stått og solmodnet i flere sommermåneder er bare himmelske,

og forhåpentligvis kan vi få egne til neste sommer. 

Garn, nei det har vi ikke. Har du forresten sett for et vakkert bilde?

Det er ikke så mye strikking å vise frem for tiden. Pappaen er bortreist noen dager på skole, så den stunden som er ledig har heller vært brukt til å få sortert garnlageret. Nå vet jeg hva jeg har, og jeg har ikke så mye som jeg fryktet! Trodde jeg.

Jeg lagrer garnet mitt i plastkasser på ca 35 liter, og har 5 av disse. Etter at jeg nå har sortert 3 av disse kassene har jeg summert et foreløpig antall gram: 9930 gram…

Nå skal det sies at en av mine mål for 2010 er å ikke kjøpe noe garn så fremt det ikke er tiltenkt et helt spesielt prosjekt. Så langt har jeg klart meg fint. Jeg har båre måtte kjøpe ett lite nøste til en lue fordi jeg gikk tom halvveis. Men, jeg observerer jo også at jeg har VELDIG mange enkeltnøster, og at av ett nøste får man jo ikke veldig store prosjekter! Såå…, tiden vil vise. Men for å finne noe annet å snakke om; har du sett for en vakker natur vi har her i Nord-Norge?

Da var opptellingen ferdig, og det hele endte visst på 12663 gram. En sånn der 35 liters kasse rommer jaggu mye, du! Minst 50 liter skulle man tro.

Den ekleste måneden i året

Ikke la det  lure av de fine fargene. Etter min mening kan januar bare utgå på kalenderen, først som sist. Bortsett fra at Storebror har bursdag er det ikke mye positivt å si om januar. Hvorfor?

• Vi har allerede hatt årets første lungebetennelse hos Storebror. Måtte dette året bli bedre enn de 7 han hadde i løpet av fjoråret. Krysser fingrene!
• Vi fikk et forkjølelse-/influensavirus bare få dager etter at medisinen hans mot lungebetennelse begynte å virke. Selvfølgelig gikk resten av familien med i dragsuget. Det satte seg hardest hos Frøken som til nå i livet har vært forskånet for sykdom. Det gjør selvfølgelig også sitt med humøret hennes! Tornado, jeg sier ikke mer!
• Akkurat da jeg trodde 2010 kunne bli et år uten noen større Noro-virusperiode, hørte jeg på radioen at Folkehelseinstituttet i dag annonserte at Noro-viruset har satt seg blant befolkningen med lynets hastighet. Det var jo nok til å gjøre meg kvalm i timesvis. Kjenner panikken komme!
• Da Storebror skulle hentes i barnehagen i går hang det oppslag om at tiden var kommet for hodelus i barnehagen, og at alle barn måtte sjekkes regelmessig med lusekam. Lekkert. Og neida, det klør ikke!
• At lønna kommer på konto i januar må være årets største vits. Jeg har ikke sett noe til den. Kan dette skyldes bunken med regninger som skal betales denne måneden. Det må jo ha gått med en halv regnskog for å produsere alt det papiret. Leter med lys og lykter i pengboka, men nei!
• Apropos regninger, deler av måneden har vært så kald at vi har holdt på å fryse baken av oss. Da skal selvfølgelig strømprisen være opp mot 12 (!) kroner per kilowattime. Andre dager av måneden truer isen med å ta lårhalsen til selv den mest atletiske av oss. For da er det 9 varmegrader og pissregn på en stivfrossen bakke. Jaja, forandring fryder. Sitter nå i tussmørket i påvente av neste strømregning!

Som du skjønner har vi hatt en del luftveissykdommer. Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at jeg nok er mer enn gjennomsnittlig panisk når det gjelder omgangssyke. Jeg får urolig mage bare jeg hører ordet. Hva hodelus angår, så skulle jeg heller hatt bofaste lus enn spysyke. Og penger- ja det er forbeholdt de andre. Er det lenge til februar?

Oppdatert 22.01.2010:

Jeg må innrømme at januar har bedret seg noe siden jeg skrev dette innlegget her om dagen. Det var en slik dag da det bare var plutselig nok. Nå skinner sola, og livet er betraktelig bedre. Barna er også på tur til å bli friske, så herfra går det bare oppover. Kanskje januar til og med skal få litt kreditt for at det tross alt er på denne tiden sola vår sakte, men sikkert kommer på plass på himmelen igjen!

En fot for mye. Har du óg en til overs?

Normalt er det jo godt å ha to stødige bein å stå på. Når det kommer til sokkestrikking derimot, så sliter jeg med  det faktum at vi faktisk har to av de derre skapningene. Man må nemlig da strikke TO sokker. Blæh! Sokk nummer to tar jo en evighet å strikke, og når (hvis ikke dersom) den en gang blir ferdig har jeg normalt sett allerede startet på et nytt trøsteprosjekt før ferdigstillelsen. Og jeg som ikke skal ha flere prosjekter på gang på en og samme tid! Og da hadde vi den vonde sirkelen i gang gitt. Nå er jeg på’n igjen.

Åh, motivasjon til å fortsette, kom til meg. Her skal du motstand finne!

Sokkene er forresten etter mønsteret Blueberry Waffle, og garnet et Järbo Mellanraggi. Og fargen er faktisk ikke gjengitt helt på jordet, heller.

Grip mulighetene, her er 2010

Et nytt år er så vidt kommet i gang. Uendelige muligheter ligger foran oss, det er bare å gripe dem. Det er litt skremmende å få så mange blanke ark dumpet rett i fanget. Samtidig er det en deilig følelse å vite at det neste året er det vi selv som er herre over, og det blir akkurat slik vi former det.

Et nytt år bringer jo ofte med seg forsetter, og ja, jeg har mange planer for ting jeg skal endre i livet. Men, forsetter har jeg ikke. Jeg kjenner meg selv for godt til å vite at forsetter er til for å brytes, og skal derfor ikke inngås. De fleste av planene mine vil til syvende og sist gagne meg selv til det bedre, og det er bare å være standhaftig.

Til syvende og sist har jeg også masse planer for hobbyrelaterte prosjekter dette året. Jeg har en tulle som begynner i barnehagen til sommeren, og må derfor utstyres behørig. Storebror må også få oppdatert sin barnehagegarderobe, og jeg har masse garn i kassene mine jeg har tro på å få brukt så mye som mulig av. Kan det bli bedre?

 

Må til slutt bare få vise frem de nydelige småtrollene mine. Jeg er så stolt av dem!

Søndag: Tidlig start på dagen

Klokka er så vidt passert 08, morgenen er godt i gang, og jeg kjenner at jeg burde lagt med i hvertfall to timer tidligere i går kveld. Begge småtroll er for lengst våkne, og leker godt i lag på gulvet- dog på hver sitt vis… Frøken ruller frem og tilbake, mens Storebror bygger togbanen sin samtidig som han kjefter på søsteren som har klart å kave seg noen cm nærmere han. Han er veldig glad i henne, men når hun nærmere seg lekene hans er det greit å ha henne på en armlengdes avstand.

Bildet er ikke av dagens dato, men Amaryllisen min fra 2006

Det er 13. desember i dag- Luciadagen. Med andre ord er det bare 11 dager igjen til jul. Hmmm, Når jeg regner på hvor mange timer effektiv arbeidstid det er i 11 dager, kan jeg uten videreverdigheter se at jeg er lovlig sent ute med juleforberedelsene. Men, men, samtidig kjenner jeg på en følelse som sier at det er greit å senke skuldrene litt. Det vi ikke rekker, det rekker vi ikke. Bare vi får det viktigste unnagjort, så kommer jula likevel. Og det viktigste er å skape koselige juletradisjoner sammen med barna, og det er det masse tid igjen til!

Søndag: Bare en sånn dag!

Jeg har sagt det før. Jeg er overhodet ikke fan av søndager. Mer bortkastede dager må man lete lenge etter. Det er deilig med fridager, ja. Men hvorfor kan man ikke ha to lørdager etter hverandre?

For å få litt av dagen til å gå tenkte jeg at vi skulle bake ny porsjon boller. Som sagt, så gjort. Melk, smør og melis ble satt til oppkok. Idet jeg skulle gå i gang med resten av deigen oppdaget jeg at både mel og gjær manglet. Og jeg som var så sikker på at jeg hadde handlet det. Nesten bombesikker! Men, lokalbutikken hadde søndagsåpent (les: matskapet hos mamma og pappa)

Så lurer gubben på om vi ikke kan lage sjokoladeboller? Min mening er at dette er Statoil oppfinnelse slik at de har noe å overleve på når oljen en gang tar slutt! Men, joda, sjokoladeboller skal bli. Jeg slår sjokoladelinsene i deigen og beynner å elte den for å få spredt dem. Men tror du ikke fanskapet smelter? Dette blir jo ikke slik de ser ut når du får dem på bensinstasjonen! Jeg forbanner boller, sjokolade, unger og mann. Sistnevnte får så hatten passer og får samtidig vite hvor skapet bør stå og skoen trykker. På et vis får jeg trillet ut sjokolademarmorert deig samtidig som kjøkkenet er innsauset i smeltet melkesjokolade. På dette tidspunktet var jeg blitt ganske alene på kjøkkenet. Det var så mye for familieaktivitet!

Med boller til avkjøling på benken skulle jeg hive middagen inn i den fortsatt varme ovnen. Ferdigstekt ribbe fra mesterkokken Erling og Rema 1000. Ikke engang dette får jeg til uten komplikasjoner. For det første var det ikke i nærheten nok med 20 minutter oppvarming slik det sto på pakken, og for det andre så var kjøttet RØKT!!!!!!! Hvem i huleste røyker RIBBE??? Nei, her har man nok forrøykt seg på røkt svinekam og glemt å ta ribba fra kammen før røyking, for det var ganske enkelt røkt svinekam i passelige ribbestore stykker. Jeg kjenner en intens lyst til å dra dyna over hodet og grave meg ned. Det er jaggu godt det er mandag i morgen.

Juks! Hadde du laget maten, så nekter jeg å tro at ribba hadde vært røkt!

Mamma tenker: Om jeg var en rikmann...

... da hadde jeg sittet på et fly til Oslo for å se Cirque du Soleil.

For den som ikke vet hvem de er så er de et sirkus med tilhold i Canada, men har likevel show rundt om i verden. Men de er ikke sirkus i elefantforstand. Nei, Cirque du Soleil er et såkalt nysirkus som består av trapesartister og numre som flettes sammen til en lang forestilling med musikk og lyssetting som elefantsirkus bare kan glemme. Men siden jeg ikke er noen rikmann, så er vel dette det nærmeste jeg kommer...



... Frøken sin Cirque du Soleil-rangle.

Mitt lille land

Mitt lille land

Et lite sted der en håndfull fred slengt ut

blant vidder og fjord

Mitt lille land,der høye fjell står plantet mellom hus,

og mennesker og ord.

Der stillhet, og drømmer gror.

Som et ekko,

i karrig jord.

Mitt lille land,

der havet stryker mildt om rygg,

som kjærtegn fra kyst til kyst.

Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst,

mens natten,

står blek og tyst.

Slik så mitt lille land ut søndag formiddag da vi var ute og gikk tur. Hvordan ser ditt lille land ut? Jeg utfordrer deg til å vise ditt bilde i bloggen din.

Valgets kvaler

Storebror er over gjennomsnittlig opptatt av flagg. Årsaken er at det norske flagget for ham betyr "nasjonalsangen" som han kaller den. For oss andre mener han 17. mai, og 17. mai er moro. Dette er nok den største høytiden han husker, ettersom både julaften og bursdag ligger langt tilbake i tid for ham.

Oppstanden var derfor stor da han sto opp i går morges og fikk se flagget på sanitetshuset (valglokal) nedenfor oss. For å avverge en moderat stor katastrofe måtte mamma finne på en forklaring på hvorfor det hang et flagg i flaggstanga. Forklaringen ble at alle i Norge skulle få velge hvem som skulle være den nye sjefen i landet. Han tenkte seg om et lite øyeblikk før han kommenterte "Mæ være sjef." Han tenkte seg videre om en liten stund til før han sa "..Eller Mormor. Og Bacchus."

Senere snakket vi om at når pappa kom fra jobb, så skulle han og Frøken få være med å stemme. Dermed hoppet gutten rundt som en sprettball og jublet, før han sprang og hentet et lite flagg som han veivet rundt med. Glad som en fole. Entusiasmen var derfor ikke like stor etter at mamma hadde puttet en papirbit i en kasse, og det var det. Nei, Storebror hadde visstnok sett for seg både musikk og bjørner visste det seg. Så ganske skuffet tuslet han hjem uten at han hadde fått sett en bjørn.

Mamma forteller: en liten tur ut...

Vi har skiftet fokus. Det går veldig mye tid til rangler, biteringer, gulpekluter, sutter og annet småbarnsstasj. Jada, vi har gulpekluter liggende på de mest tenkelige og utenkelige plasser. Sutter likeså. Små sutter, store sutter, blå sutter og rosa sutter. Vi snubler bokstavelig talt i barnas ting og tang. Her er det høye kneløft som gjelder.

Bare det å komme seg ut ytterdøra tar timesvis, nesten i hvertfall. Vi bestemmer oss for å dra til byen. Ok, først må det sørges for at alle er presentabelt påkledd, og at alle har tørre bleier. Vel, Gubben og Gamla (les: meg og faren deres) klarer oss som regel uten altfor mange bleieskift. Her starter første utfordring. Storebror mener han er blitt for stor for stellebordet, og skal skiftes på på matta på badegulvet. Frøken vil som regel ikke skiftes på i det hele tatt, og vet og si ifra om det. I tillegg har Storebror bestemt seg for at han ikke vil ha akkurat dette på likevel.

Nå er barna ferdig skiftet, og tiden er kommet for at vi også skal finne noe brukbart. Med brukbart mener jeg at vi prøver å finne noe som i hvertfall ikke har gulpeflekker med farge i (som etter at Frøken har spist svisker). Bare melkeflekker er greit, og nesten ikke til å unngå. Mens vi kler på oss må Frøken vente på matta på gulvet. Storebror raider soverommet vårt mens vi ikke kan se han. Å høre han er jo ikke noe problem, for han hopper stort sett i senga vår, og lydvolumet er det ikke noe å si på. Da starter Frøken hylingen, for nå er hun lei av å ligge på gulvet. Mens hun hyler begynner Storebror å hyle han og. Han har nemlig gått på hodet i veggen mens han hoppet i senga. Med buksene bokstavelig talt på knærne prøver vi å trøste hver vår unge.

Klærne er kommet på og vi er på tur ut døra. Nei, vent litt. Frøken må ha en flaske mat med seg. Vel, ute i bilen. Motoren er i gang og vi er på tur ut porten. Så går sirena på nytt igjen. Storebror har glemt å få med seg en kjøresutt. Det må man ha, det vet jo alle. Vi rygger tilbake, og sutten hentes. Fordi husnøkkel og bilnøkkel er på samme nøkkelhank så må motoren stoppes. Da starter Frøken, for hun kan ikke fordra å sitte i bilstolen hvis ikke bilen er i bevegelse.

Vi begynner å kjøre, men Frøken roer seg ikke før vi kommer forbi 50-sonen. Det er kun 80 eller deromkring som holder for denne jenta. Et turtall rundt 2500 er også godtatt, men på en dieselbil er dette forholdsvis ukomfortabelt. Vi gjør ferdig strekningen frem til sentrum. Vi finner en parkeringsplass og får hele flokken velberget ut av bilen. Storebror skal ikke sitte i vogn for han er stor nemlig. Frøken får plass i Babybjørnen, og vi setter av gårde med kurs for et kjøpesenter. Det er akkurat en og en halv time siden vi planla og dra hjemmefra. Ikke verste det. Vi har kommet oss hjemmefra uten altfor mye plunder.

Akkurat idet vi entrer første butikk stikker Storebror seg litt bort bak en hylle. "Pappa, jeg har bæsja..."

Er det rart man kan gå en hel dag med skjorta vrang på seg? Jeg bare spør...

(Heldigvis vistes det ikke så veldig godt akkurat på denne skjorta...)

Sommermorgen

Hva er en deilig sommermorgen? Jo, akkurat nå er livet bare deilig. La meg forklare.

Jeg sitter på verandaen. Klokka er fem på ti og solen holder på å bryte igjennom et fint lag av makrellskyer. Det tegner til å bli en varm dag i dag til tross for ikke helt optimistiske værmeldinger, men per nå er det ikke for varmt. Heller ikke for kaldt. Det gynger forsiktig i vår nymonterte hammock, og den tropiske teen min skvulper forsiktig i koppen som står på armlenet. Det knirker forsiktig i treet idet benken skifter retning. Bortsett fra lyden av elva og småfuglene er det den enenste lyden som trenger inn i tankene mine. Pensjonistnaboene våre er ennå ikke kommet seg ut for å starte hagearbeidet sitt. Fatter forresten ikke at to pensjonister klarer å samle så mange bråkende redskaper for hagearbeid som disse har klart. I huset som bygges nedenfor vårt er det ingen snekkere i dag, så det er helt stille derfra også.

Storebror er i barnehagen og koser seg. Storungene er nå gått i fra å være farlige, til å være veldig fascinerende, og de er nå de mest spennende å være sammen med om dagen. Til og med så spennende at ha nesten er sluttet å sove formiddagslur for å kunne være sammen med dem. Stakkars storungene :) Lillesøster ligger inne og sover i hvilestolen sin. Hun har fått låne Storebrors Ole Brumm-teppe og har nesen er godt gjemt inne i kosekluten. Nå sover hun så tungt at til og med sutten ligger stille, og bare rører seg innimellom. Kanskje blir det en tretimers, kanskje ikke.

Jeg føler at jeg allerede har fått gjort litt til gangs. Jeg har blant annet ryddet kjøkkenet og satt i gang en oppvaskmaskin. Jeg har satt i gang en vaskemaskin, mens forrige er havnet i tørketrommelen og ligger der å godgjør seg. Neste post på programmet er å sette flaskene hennes til sterilisering i mikroen så snart oppvaskmaskinen er ferdig, samt koke opp en kasserolle med vann. Da har vi det som trengs til melkeerstatningen hennes det neste døgnet.

Jeg sitter å kikker på en kråke som sitter på pipen på nabohuset, og det slår meg at jeg faktisk ikke viste at fugler lager lyd når de pusser fjærene sine. Ikke det at jeg i det hele tatt har ansett kråken som en renslig fugl i utgangspunktet. Men, den sitter nå iallefall der og lager små klaprelyder med nebbet når den går over fjærdrakten sin. Finurlig.

Andre planer for dagen? Nei, orker ikke tenke så langt frem. Har bestemt meg for å leve i nuet, i hvertfall for i dag. I lengden fungerer ikke det med to små troll hjemme, men akkurat nå føles det deilig. En plan har vi jo likevel. Vi skal grille hos Mormor og Morfar i dag. Morfar har fristet med sine grønnsakspakker som dampes og grilles på grill. For egen del blir dagens meny ellers bestående av egenmarinerte nakkekoteletter, mens jeg mistenker at storebror og Pappa skal ha kylling. Storebror har nå fått med seg at vi helst kaller den type mat for kylling, og ikke "pippipp". Det blir for vulgært når den havner på tallerkenen.

Tankene mine avbrytes av en ny lyd som ikke har vært her tidligere. Merkelig metallisk klikking. Jeg kikker meg rundt og ser at kråken som nettopp pusset fjærene sine vandrer omkring på naboens garasjetak i stedet. Nok en ting jeg ikke viste om fugler, de tramper!

Nå er magien brutt. Naboene har kommet seg ut av nattøyet og har startet dagens strabaser. Det er på tide å komme seg ut av dagdrømmingen. Tekoppen er uansett tom, og jeg må røyse meg for å lage en ny. Kanskje jeg skal strikke litt istedet? Lillesøster sover jo som sagt ennå, og alle muligheter ligger foran meg.

Ha en fin dag!

Jo,takk, vi har det bare bra...

Det er merkelig hvor lett dette svaret faller når vi treffer noen som gratulerer med et nytt tilskudd på familietreet. Takk og pris vises ikke mine imaginære striper i ansiktet for de er jo tross alt innbilte. Ei heller alle de nye grå hårene for det finnes jo så mye fint i hårfarge. Å ha ha et kolikkbarn er til tider strevsomt.
På den andre siden har vi lært oss å se ting på litt andre måter. Huset er som sagt ikke på noen måte rent og ryddig, ikke bilen heller. Badet er ikke plettfritt og hybelkaninene er blitt så mange i tallet at de har oppnådd storkjøkkenrabatter når de handler til helgen. Men, i stedet koser vi oss kjempemasse om formiddagen og de kveldene hvor Ildri ikke gråter.
Og så oppstår det så mange morsomme episoder som aldri ville ha inntruffet for noen uker siden. Som for eksempel når eldstemann har sølt eplejuice på gulvet tidligere på dagen. Mor skritter bare lett over og konstaterer at flekkene er der. Da kommer det tørt fra far at "Jaja, vi bruker det som antiskli."
Når man er alene og har en frøken på armen som krever at hun skal bæres kontinuerlig, er det enkelte gjøremål som blir vanskelig. Å gå på do for eksempel. Det er nå løst på en enkel måte; Hva har man ikke den øverste håndukskuffen for? Joda, når man drar den ut fungerer den som en ypperlig lekegrind for små babyer!
Joda, man blir oppfinnsom med barn i huset...

Oppdatering: Jeg kommer ingen vei

1. ruter, 2. kiri, 3. something, 4. bias_002

Det har ikke skjedd så mye på hobbyfronten i det siste. Jeg kommer rett og slett ingen vei med mine prosjekter. Det merkes jo litt på kroppen at en liten spirrevipp forhåpentligvis kommer til verden inne 3-4 uker. Jeg har følelsen av å anta en kroppsform som en blåhval med forhøyet BMI. I følge resten av familien er jeg også stort sett bare i veien :) Husbonden har allerede erklært at kjøkkenet vårt for tiden ikke er stort nok for oss begge to!

Av denne grunnen er det derfor ikke så veldig mye å vise til annet enn de prosjekter jeg holder på med. Jeg holder stadig på med Bias-skjerfet, tidvis litt oldermosruter. I tillegg har jeg funnet frem til et Kiri-sjal jeg startet med i 2007, men jeg synes Kauni-garnet er så grusomt at jeg rett og slett ikke vet om det noen gang vil bli ferdig.

Har også funnet frem et nøste med Pagewood Farm i høstfarger som skal bli til ett eller annet. Vi får se hvilke mønstre som åpenbarer seg for garnet med tiden :)

Når skjedde dette?

At tiden går er jo ikke noe nytt, men nøyaktig hvor fort den går, får man ikke inntrykk av bestandig. Ikke før man oppdager sånne småting som at familiens foreløpige minstemann plutselig sitter alene på gulvet i et berg av duploklosser og har bygget seg en bil på egenhånd. Når lærte han dette? Og når begynte han å leke alene?

Kan jo ikke si annet enn at det samtidig er deilig å se at ting igjen går i rett spor etter måneder med mye luftveisinfeksjoner og lignende. Nå som medisinering endelig ser ut til å ha klaffet, ser vi faktisk en rasende utvikling på flere fronter. Ikke bare er han blitt mer selvstendig, men også klesskuffene hans begynner å bære preg av også vekst har tatt seg opp. Plutselig er jo størrelse 86 i bukser blitt såkalte høyvannsbukser, i hvertfall når han ikke står oppreist. Skulle jo egentlig bare mangle siden han er godt over 2 år, men han har jo lenge vært den nette, lille gutten vår. Forholdsvis liten og tynn.


Tynn er han forøvrig ennå, så det blir spennende å høre "dommen" fra helsesøster på torsdagens 2-årskontroll. Vi har jo før fått beskjed om at hun synes han har vært for tynn. Men med to slike tynne, pene foreldre, hva kan man ellers vente ... (;D)

Early bird - ikke meg nei!

Ok, så er jeg ingen morgenfugl. Det har jeg vel aldri vært heller, men enkelte morgener er litt mer ublid enn andre.

Jeg har jo lenge mast om denne våren som jeg håper kommer snart. Men, vi har fått en vårkåt liten småfugl rett utenfor soverommet vårt. Så akkurat i morges ønsket jeg permavinter slik at alle småfugler var gjennomfrosne! Denne fuglen kan bare én melodi, og den minner aller mest om geværlyder á la Rambo eller deromkring. Den plystrer ikke muntert, den bombarderer deg med knatrelyder. Samme remsa, om og om og om igjen. Den har visst ikke skjønt at det ikke blir nå dame på den når sangen høres mer ut som trusler, enn kjærlig plystring.

I tillegg hadde min bedre halvdel tatt både sin halvdel av dyna, sammen med det meste av min dyne. Vi har en sånn dobbeldyne, så her er vi avhengig av broderlig deling. Problemet er bare at når min bedre halvdel sover, så sanker han inn hele dyna før du får sukk for deg. Han må nemlig ha dyne til den ekstra puta han har på sin/min/vår del av senga alt etter som. Ikke er jeg jo noen nett liten skapning selv ettersom det er 8 uker igjen til terminen, så jeg krever jo en viss mengde dyne for å ikke fryse helt bort.

Og som om ikke dette var nok så måtte JEG være den første som sto opp da hans vekkeklokke ringte. Jeg som er sykemeldt, og i teorien kan sove hele dagen. Nei, morgenfugl kan jeg ikke kalles. Og ikke er jeg hormonell heller!

Vi har avslørt vår mystiske leser!

Vi har hatt en slik mystisk leser av bloggen vår. Vedkommende har ikke røpet identiteten sin i noen av kommentarene, men vi mistenkte at det var noen vi kjente ut i fra det som ble skrevet. I løpet av de siste ukene har vedkommende også fått sin egen hjemmeside, men der har ikke vært store aktiviteten enn så lenge. Heller ikke bildet i headeren var så tydelig at vi klarte å si med sikkerhet hvem denne litt mystiske, morgentrette, militante, matpakkekjørende mammaen var.

Døh, i ettertid ser jeg jo at vi burde skjønt det med en gang. Men, det måtte imidlertid en konfirmasjonsinnbydelse til før det gikk et lys opp for oss! Bildet i bakgrunnen av invitasjonen var veldig likt header-bildet i bloggen til Momfromspace... Men frøkna i kjole kom litt bedre frem :)

Så, Momfromspace, vi vil se litt mer aktivitet på sida di. Og joda, vi vil veldig gjerne komme i Iselins konfirmasjon. Bare med et lite forbehold. Sånn i tilfelle det skulle skje noe som vi ikke kan utsettes, selv om vår dato egentlig er satt ennå noen uker frem i tid.