lørdag 18. juli 2009

Nu djävlar...



Nå tar mamma skjeen i an annen hånd. Her skal gode søvnvaner innlæres.
Det har gått ganske bra for tiden. Ildri ser ut til å ha kommet over den verste kolikkperioden (krysser fingrer, og banker i bordet), og er veldig blid i lange perioder. Spesielt blid klokken 04 om natta. Ja, Ildri, det er fortsatt natt da!
Etter mye research om babyers søvn ser jeg at det er mange som har hatt nytte av boka til Elizabeth Pantley - The no-cry sleep solution. Kort fortalt skal barnet i løpet av en 60 dagersperiode lære seg å sovne av seg selv, og ikke minst finne tilbake til søvnen etter en nattlig oppvåkning uten å kreve foreldrenes oppmerksomhet. Nå er jo 60 dager veldig lang tid, men mange har hatt effekt allerede etter 10-20 dager. Mon tro om det går ann å hoppe til bokas siste sider og få en hel natts søvn allerede i natt?

tirsdag 14. juli 2009

Og her ender alle illusjoner...

...om å få Frøken Fryd til å sove av seg selv i egen seng- det er nå tre timer siden. Ildri gir begrepet lakenskrekk en ny betydning. Med mye vondt i magen har vi (dessverre, kanskje man kan si) båret og bysset henne mye i søvn. Det vil si at hun aldri har sovnet av seg selv i løpet av sine 6 uker. Nå er grensen nådd for hva skuldre kan klare, og vi må prøve å lære henne å sovne alene.
Kort oppsummert, første kveld gikk strålende. Andre kveld gikk sånn der etter noen timer med gråting på grunn av en tidkrevende bæsjbleie. Under ser du hvor dagens forsøk endte!
Joda, her er vi igjen på sofaen i stua. Det er over tre timer siden vi startet leggingen, som gikk totalt galt. Så snart hodet traff puta startet skrikingen. Og for et volum hun klarer å oppnå. Med temperatur ute klokken 20 på 23 grader, sitter samtlige naboer ute på verandaene sine. Vi kan heller ikke lukke soveromsvinduet. Etter en stund med Ildris skriking av full hals følte vi at vi ikke kunne prøve lenger i redsel for at naboene tror vi mishandler henne. Men, når hun først er begynt å gråte"henger hun seg opp" for lang tid fremover. Kanskje har dette å gjøre med at hun er et kolikkbarn, kanskje har det å gjøre med hennes sterke personlighet. Jeg vet ikke, men er rimelig fortvilet for tiden. Da hun endelig sovnet med et kjempetak rundt kosekluten, mistet hun sutten etter noen få minutter. Pappa gikk opp for å putte sutten i, men da hun oppdaget at det var han, og ikke mamma som var der, satte hun i gang på nytt. Og sånn gikk kvelden, og du ser hvor den endte.
Nei, det føles som om vi har kjørt oss totalt fast i mange henseender. Forhåpentligvis blir ting lettere når 3-månederskolikken gir seg, men for tiden er det vanskelig å se frem til. Ildri er svært vanskelig å tilfredsstille, og er tidvis krevende fordi hun bare skal bæres. Og du MÅ gå. Mange av de trekkene som vi plages med er visstnok karakteristisk for kolikkbarn. De har svært stort behov for å være nær noen, vanskelig å tilfredsstille og omtales ofte som gretne og utilpasse. De svarer ofte med skriking dersom det blir for mange inntrykk og har vanskeligheter med å sove, og sover derfor stort sett ikke mer enn minutter av gangen. Blir virkelig alt dette borte så snart magesmertene forsvinner?? Jeg bare spør...

lørdag 4. juli 2009

Jo,takk, vi har det bare bra...

Det er merkelig hvor lett dette svaret faller når vi treffer noen som gratulerer med et nytt tilskudd på familietreet. Takk og pris vises ikke mine imaginære striper i ansiktet for de er jo tross alt innbilte. Ei heller alle de nye grå hårene for det finnes jo så mye fint i hårfarge. Å ha ha et kolikkbarn er til tider strevsomt.
På den andre siden har vi lært oss å se ting på litt andre måter. Huset er som sagt ikke på noen måte rent og ryddig, ikke bilen heller. Badet er ikke plettfritt og hybelkaninene er blitt så mange i tallet at de har oppnådd storkjøkkenrabatter når de handler til helgen. Men, i stedet koser vi oss kjempemasse om formiddagen og de kveldene hvor Ildri ikke gråter.
Og så oppstår det så mange morsomme episoder som aldri ville ha inntruffet for noen uker siden. Som for eksempel når eldstemann har sølt eplejuice på gulvet tidligere på dagen. Mor skritter bare lett over og konstaterer at flekkene er der. Da kommer det tørt fra far at "Jaja, vi bruker det som antiskli."
Når man er alene og har en frøken på armen som krever at hun skal bæres kontinuerlig, er det enkelte gjøremål som blir vanskelig. Å gå på do for eksempel. Det er nå løst på en enkel måte; Hva har man ikke den øverste håndukskuffen for? Joda, når man drar den ut fungerer den som en ypperlig lekegrind for små babyer!
Joda, man blir oppfinnsom med barn i huset...
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...